Når en elv legger igjen mer sand, grus og slam ved munningen enn hav og innsjøer kan føre bort, bygges det opp landbanker, og elva deler seg i flere armer. Det nye landområdet som dannes på denne måten kalles et delta. Navnet ble først brukt i Nilen som har en triangelformet deltamunning som minner om den greske bokstaven ( - delta). I dag betegnes delta som avleiringer ved en elvemunning uansett hvilken form deltaet har. I Norge finnes det flere typer delta.

 
Nildeltaet


















©NASA

Geologisk sett er et delta et flatt slettelandskap med til dels tykke lag av fluvialt materiale (avsatt av rennende vann). Løsmassene er både grovkornet, sortert og lagdelt materiale av stein, grus og sand med god drenering, men også finkornet slam (silt) og fin sand avsatt i områder hvor elva flyter langsomt. Elva bygger opp en lav slette hvor elveløpet er lite stabilt, og ved flom tar ofte elva et nytt løp. Elva kan da dele seg vifteformet i flere deler. Deltaet skiller seg fra øvrige deler av elvedalen ved arealets beliggenhet, form og elvas ustabile løp, ofte ved å ha en markert strandsone med grunntvannsområde utenfor.

Nordre Øyeren
er ett av Norges største delta.
Her renner Glomma ut i Øyeren,
og opp gjennom tidene har det dannet seg
store løsmasseavsetninger i området.

Årsaken til at avleiringene dannes nær munningene er at strømhastigheten minsker ved utløpet. Sand og grus som elva trekker med seg langs bunnen stanser, ofte ved en bratt skråning. Denne kalles gjerne distalskråning. Utenfor denne avsetter det seg finere, oppslemmet materiale som har holdt seg svevende i vannet. Når banken som danner seg på denne måten når vannflaten, blir elva tvunget til å dele seg i to armer som i sin tur fortsetter oppdemmingsprosessen. På den måten kan elva bli delt opp i mange forgreininger. Det hender ofte at elva bukter seg gjennom deltaet fordi elveleiet tvinges til å endre retning, bl.a. pga. erosjon i ytterkant av en elvesving og sedimentasjon i innersvingen.

En ettertraktet og trua naturtype

Elvedelta og elvedaler med store løsmasseavsetninger har i lang tid vært ettertraktet for ulike typer virksomhet og bosetting. Arealbruken i disse områdene er oftest meget intensiv. I brattlendte fjordbotner har de elvenære områdene ofte vært de eneste egna arealene for menneskelig virksomhet

Elvedeltaene omfatter landarealene rundt nederste del av elveløpene, og gruntvannsområdene utenfor. Ved elvedelta ut i sjø dannes det en overgangssone mellom fersk- og saltvann Dette er særlig rike og produktive økosystemer. Områdene får tilførsel av næring både fra land, elv og sjø. De har ofte stor botanisk og ornitologisk verdi.

Deltaene er oppvekst-, hekke- og også overvintringsområder for en lang rekke fuglearter, og inneholder vegetasjonssamfunn og plantearter som er spesielle for slike områder. Disse har tilpasset seg vekslingen mellom ferskvanns- og saltpåvirkning og tidvis flom.

Deltaene ble tidlig opparbeidet og nyttet intensivt til jordbruksformål. Skogholt, kantsoner og enkelttrær var tidligere viktige elementer i dette landskapet. Senere har endringer i driftsforhold, eiendomsstruktur og virkemiddelbruk bidratt til å redusere kulturbetinget biologisk mangfold. Sammenslåing av arealer i større enheter, spesialisering av produksjon og mekanisering med ytterligere intensivering av arealbruken, bakkeplanering, bekkelukking og omdisponering av arealer forsterker denne effekten.

Industrietablering og tettstedsutvikling preger i dag svært mange av deltaene våre. Det er ofte lite igjen av opprinnelig vegetasjon, fugle- og dyreliv.

Det som finnes av intakt natur er sterkt oppstykket, ligger som regel på lite attraktive arealer og er tett omgitt av intensiv og oftest forstyrrende arealbruk. Standsonen er særlig sterkt belastet av inngrep. I tillegg har masseuttak, elveforbygninger og vannkraftreguleringer endret deltaenes biologiske verdi vesentlig.

Mangel på alternative arealer utenfor deltaene kombinert med den sterke nedbyggingen som allerede har skjedd og oppstykkingen av gjenværende økosystemer, truer med å redusere det biologiske mangfoldet ytterligere.

Hvorfor er elvedelta verdifulle ?
Generelt er elvedelta i Norge (som i verden for øvrig) en truet naturtype. I Norge utgjør de forholdsvis små areal, men er viktige som biotop/naturtype langt ut over det areal de representerer bl.a fordi de fungerer som nøkkelområder for en rekke arter, jf. hekkebiotop for fugl og raste- og næringsområde under trekk. Også i tilknytning til biologisk mangfold er elvedelta viktige områder med stor betydning for å opprettholde mangfoldet av dyrearter (fugl) over store områder. Mange særegne plantesamfunn har sine nisjer i elvedelta/ våtmarksområder.

Elvedeltaer er i særlig grad sårbare for inngrep/ endringer. De representerer økosystem som påvirkes både fra land, sjøsiden og fra vassdrag. I utgangspunktet har de sin form ut fra prosesser skapt av renneden vann, og representerer en del av en dynamisk likevekt som i prinsippet stadig er i endring med basis i naturlige prosesser (f.eks. flom og isgang). Pga. deltaenes geografiske beliggenhet er de i de fleste tilfeller også utsatt for en betydelig menneskelig påvirkning. Bare et fåtall elvedeltaer er i sin helhet vernet etter naturvernloven. Det foregår i dag flere steder en rekke menneskelige aktiviteter som fører til at de opprinnelige økosystem og områdenes verdi som naturområde og biotop sterkt forringes.

Kilder:

• UNIT - senter for miljø og utvikling: Arealbruk i elvedelta. Meddelelse nr. 1/ 1992.
  
• Direktoratet for naturforvaltning
  
• Statens kartverk, Miljøenheten
  

Lenker:

• Deltatyper (intern lenke)
• Utvalg av internasjonale elvedelta (intern lenke)