Kartleggingsstatus: God

Omfatter innlandsdeltaer, dvs. våtmarker og gruntområder i tilknytning til større elvemunninger, og med særlig vekt på intakte utforminger. Deltaplattformen omfatter landtunger (sedimentasjonsbanker), bakevjer, dammer, flomløp og langgrunne mudderflater. Kartleggingsobjektet er egentlig et landskapselement som inkluderer flere verdifulle naturtyper som også er omhandlet separat (kroksjøer/flomdammer, mudderbanker, fuktenger, rikere sumpskog, større elveører, samt evjer, bukter og viker). Deltaområder er likevel valgt som en kartleggingsenhet fordi de utgjør helhetlige områder i landskapsøkologisk og forvaltningsmessig perspektiv.

Viktige utforminger

• Stort, typisk utformet delta med vifteform og veksling mellom landtunger, flomløp og bakevjer ("fuglefotdelta").

• Lite og mindre formrikt delta, ofte med en sammenhengende deltaplattform. Naturtypen som sådan er ansett for å være en av de mest trua i Norge. Naturtypen kan inneholde flere truete vegetasjonstyper (Fremstad og Moen 2001).

Utbredelse
Innlandsdelta har en vid utbredelse, men det finnes bare få gjenværende intakte, større delta.

Hvorfor er naturtypen viktig?
Delta utgjør "oaser" i landskapet med et særlig høyt artsmangfold og en særlig høy produktivitet og med en ansamling av sjeldne og sårbare naturtyper som må forvaltes integrert.

Sjeldne arter

Flora: Sjeldne og sårbare planter knyttet særlig til mudderbanker og flomdammer (f.eks. ettårige dvergplanter), fuktenger og sumpskoger (flommarksskoger), herunder en sjelden soppflora i ore- og viersumpskoger.
Fauna: Deltaområder er svært viktige beite- og rasteområder for trekkende fugler, herunder rødlistearter. I høyereliggende områder og ved innsjøer uten for stor vannstandsvariasjon er deltaområder viktige hekkeområder for fugl.

Trusler og sårbarhet
Delta er en sårbar naturtype som er avhengig av høy grad av sedimentasjon og erosjon, og trues av flomdempende tiltak og regulering. Videre er delta truet av fysiske inngrep som utfylling, forbygning av elveløp o.l. De mest artsrike naturtypene i deltaområder (fuktenger, mudderbanker) er gjerne avhengige av beite eller slått, og trues i dag av gjengroing.

Identifikasjon av naturtypen
Identifiseres ut fra topografi.

Avgrensning og prioritering
En bør i størst mulig grad ta med hele den intakte delen av deltasystemet. Avgrensing ut i innsjøbassenget bør inkludere gruntområdene (sedimentasjonsdelen), samt nødvendig buffersone.

Viktige: Alle innlandsdelta, også de som er berørt av f.eks. utbygging, men hvor det fortsatt finnes naturkvaliteter som bør sikres.

Svært viktige: Større, velutvikla innlandsdelta med stor grad av naturtilstand. Gjerne dokumentert med rike arts- og vegetasjonssamfunn.

Registreringer/støttelitteratur:
Det er foretatt omfattende registreringer av innlandsdelta i forbindelse med vern, skjøtsel og konsekvensvurderinger. Følgende referanser kan nevnes: Rørslett 1972, Brandrud 2002 (Nordre Øyeren omr.), Fremstad 1985 (Lågendeltaet), Odland 1991 (Mørkredalsdeltaet), Brandrud & Mjelde 1992 (Leira), Brandrud m. fl. 1994 (Dokkadeltaet), Brandrud 1998 (Nordre Tyrifjorddeltaet).

En del delta er også omtalt i de fylkesvise verneplaner for våtmarker. Flere av de nevnte referansene ovenfor vil kunne fungere som støttelitteratur.

Brakkvannsdelta

Kartleggingsstatus: God

Områder der elver renner ut i havet, og hvor ferskvann og saltvann blandes til varierende grader av brakkvann. Avsetning av flate sand og grusbanker er de viktigste karakteristika. Brakkvannsdeltaene er ved siden av brakkvannspollene noen av de biologisk mest høyproduktive områdene vi har i landet. Mange steder langs kysten utgjør disse de eneste større forekomstene av løsmassestrender. Kartleggingsobjektet er egentlig et landskapselement som kan inkludere flere verdifulle naturtyper som også er omhandlet separat ("strandeng og strandsump", "tangvoller", dessuten "brakkvannspoller" som kartlegges marint). Deltaområder er likevel valgt som en kartleggingsenhet fordi de utgjør helhetlige områder i landskapsøkologisk og forvaltningsmessig perspektiv.

Viktige utforminger
Narurtype som tar utgangspunkt i en fysisk og geografisk avgrensning. Vil ha stor variasjon i vegetasjon og andre elementer. Delta med overgang til det marine miljø vil kunne omfatte flere vegetasjonstyper, etter Fremstad (1997).

Utbredelse
Langs hele kysten.

Hvorfor er naturtypen viktig?
Brakkvannsdeltaer er ofte store, høyproduktive våtmarker/flommarker, og har derfor stor betydning for fuglelivet, spesielt i trekktidene, men også til andre tider på året. Deltaene huser en stor variasjon av naturtyper som ellers kan være sjeldne eller fraværende i regionen. Sjeldne arter forekommer. Naturtypen har gått sterkt tilbake arealmessig grunnet utfylling og utbygging.

Sjeldne arter

Flora: Det kan stedvis opptre sjeldne plantearter, f.eks. knyttet til strandenger, brakkvannspoller eller rike flommarkskoger.
Fauna: Kan også ha viktig nøkkelfunksjon for sjeldne fuglearter, eksempelvis under trekket, og f.eks. for arter som er knyttet til store takrørskoger.

Trusler/sårbarhet
Det er få andre naturtyper som i større grad blitt sterkere utnyttet og ødelagt i Norge. Eksempler på urørte delta er derfor etter hvert blitt få i Norge. Tradisjonelt er utfyllinger til industriformål, kaianlegg etc. blant de viktigste truslene. Oppdyrking til jordbruksformål og grustekt er i tillegg viktige trusler. I mindre skala øvrige utfyllinger, bl.a. med jordbruksstein.

Identifikasjon av naturtypen
Elvemunninger med brakkvann. Kart og flybilder er gode hjelpemidler. Mange karakteristiske arter fra flere naturtyper, særlig havstrandarter.

Avgrensing og prioritering
Alle elvedelta ut i saltvann er interessante i denne sammenheng. Naturtypen er så kraftig presset av menneskelig aktivitet, at også rester av et opprinnelig større delta kan være verdifullt å kartlegge.

Viktige: Alle brakkvannsdelta med moderat menneskelig påvirking, inkludert alle intakte rester av større deltaer.
Svært viktig: Velutviklede og intakte brakkvannsdelta som er uberørte/lite berørte av inngrep, samt alle større, intakte rester av større deltaer.